IMPULSIVITET

1) Definisjon

Impulsivitet er definert som atferd knyttet til personlighet, temperament og mental helse. Impulsivitet er at man handler raskt og med begrenset refleksjon over mulige konsekvenser av handlingen. Impulsiv atferd kan beskrives som ‘happy-go-lucky’, handle før man tenker, unødvendig risiko og som er upassende for situasjonen. Impulsivitet kan også gi konsentrasjonsproblemer. Overdreven impulsivitet er assosiert med tilstander som ADHD, ruslidelser, bipolar lidelse, antisosial personlighetsforstyrrelse og borderline personlighetsforstyrrelse.

2) Beskrivelse

Impulsivitet (fra latin impellere: å presse, stå mot; sette i gang, kjøre fremover, presse på) er mangesidig: det inkluderer handling uten å tenke seg om eller uten å vurdere konsekvenser, å ta sjanser og å respondere på distraherende stimuli. Om man har ‘for mye’ impulsivitet avhenger av hvor mye det forstyrrer dagliglivet. Dette avhenger igjen av en persons alder og kulturelle normer. Barn er vanligvis mer impulsive enn voksne, og når vi blir eldre lærer vi bedre å kontrollere impulser.

Mennesker har et relativt stabilt nivå av impulsivitet (dvs. impulsivitet som atferdstrekk) eller blir påvirket av omstendigheter som induserer impulsivitet (dvs. impulsivitet påvirket av omgivelsene). Noe impulsivitet er til stede hos alle individer, og bare når det er for mye impulsivitet utgjør det et psykisk helse- / velværeproblem. Eksempler på impulsivitet fra hverdagslivet kan omfatte: en drink for mye på en fest; et “impulskjøp” av en sjokolade på supermarkedet, eller en forhastet fornærmelse i en samtale.

Stor grad av impulsivitet er imidlertid et kjennetegn ved flere psykiske lidelser – ADHD (attention deficit/hyperactivity disorder); ruslidelser, overspisingslidelse, bulimi, antisosial og borderline personlighetsforstyrrelser, intermitterende eksplosiv lidelse og den maniske episoden av bipolar lidelse.

Å være impulsiv gir ikke nødvendigvis problemer. I lang tid ble impulsivitet sett på som et negativt atferdstrekk som forårsaket problemer for den enkelte, deres familie og venner og samfunnet. Siden 1990-tallet har Scott J. Dickman skilt mellom adaptiv (funksjonell) og maladaptiv (dysfunksjonell) impulsivitet. Han framhevet at impulsivitet kan være nyttig under visse omstendigheter, hvor rask respons er viktigere enn nøyaktighet. Mennesker med adaptiv impulsivitet blir sett på som livligere og mer eventyrlystne, ettersom de er villige til å ta risiko. Så impulsivitet kan også sees på som en positiv egenskap, fordi det i noen situasjoner er behov for raske avgjørelser, selv om det ikke fører til de beste løsningene. Maladaptiv impulsivitet kan beskrives som tankeløshet og manglende evne til å planlegge og kan gi negative konsekvenser.

Måling av impulsivitet

Ofte vurderes impulsivitet med selvrapporteringsskjema, hvor man selv rapporterer hvordan man vanligvis oppfører seg eller hvordan man definerer seg selv. Selv-rapportering indikerer hovedsakelig de stabile aspektene ved impulsivitet. Typiske spørsmål i et spørreskjema om impulsivitet kan se slik ut: Jeg kjenner meg rastløs på teatret eller foredrag; Jeg kjøper ting på impuls; Jeg gjør ting uten å tenke; Jeg kan ofte si hva som kommer inn i hodet mitt uten å tenke meg om først; Jeg liker ikke å ta avgjørelser raskt, til og med enkle beslutninger, for eksempel å velge hva jeg skal ha på meg, eller hva jeg skal ha til middag.

Foruten selvrapportering, kan impulsivitet måles med nevropsykologiske tester. Fordelen med disse testene, som vanligvis ser ut som enkle dataspill, er objektivitet. Resultatene er ikke avhengig av personens egen subjektive vurdering. I tillegg til å måle egenskaper ved impulsivitet, kan disse testene også måle mindre endringer i impulsivitetsnivå. To kjente eksempler på slike tester er Go / NoGo-testen og Stop-Signal-testen.

Impulsivitet i hjernen

Impulsivitet er estimert til å ha en arvelighet på omtrent 40-45%. Dette betyr at mindre enn halvparten av variasjonen i impulsivitet mellom mennesker er forklart av genetiske faktorer. Nevroanatomisk er prefrontal cortex avgjørende for noen former for impulsivitet, som vist ved hjerneavbildningsstudier. Pasienter med skade eller forbigående dysfunksjon i dette hjerneområdet har prestert dårligere i nevropsykologiske tester som måler impulsivitet. Lavere nivå i hjernen av signalstoffet serotonin er karakteristisk for impulsivitet og flere impulsrelaterte lidelser.

Håndtering av impulsivitet

Behandlingsstudier gjort på ADHD hos barn og voksne viser at dopaminerge og noradrenerge legemidler (for eksempel Ritalin, Concerta, Strattera) bedrer symptomer på impulsivitet. Et eksempel på ikke-medikamentell behandling viser at et enkelt tiltak, som besto av en forelesning om betydning av impulsivitet, etterfulgt av en workshop der impulsivitetsnivåene ble målt og diskutert, førte til en langvarig reduksjon av impulsiv oppførsel i trafikken.